Se for deg en elv som renner rolig forbi. Du tar av deg skoene, og tråkker forsiktig ut i elven. Så går du tilbake på land.
Dagen etter gjør du det samme igjen. Elven renner rolig forbi, du tar av deg skoene, og tråkker forsiktig ut i elven. Så går du tilbake på land.
Gjør du det samme på den andre dagen som på den første?
Den greske filosofen Heraklit ble kalt ”den dunkle”.
Kanskje var han ikke så lystig, men han er tilskrevet noen kloke utsagn.
Som dette: ”Panta rei” – alt flyter.
Heraklit bruker bildet av elven som hele tiden renner og sier at ”man kan ikke stige to ganger ut i den samme elv”.
I dette ligger også at elven er en elv fordi den alltid forandrer seg, alltid flyter. Hvis ikke hadde den vært noe annet enn en elv? Den hadde vært en veldig lang og smal innsjø.
Mennesket som stiger ut i elven er heller ikke det samme. Følgen av det Heraklit sier kan settes på spissen: ”Man er bare et menneske hvis man hele tiden er i forandring.”
Siden restriksjonene begynte den 12. mars har jeg forandret meg. Såpass mye at jeg kan merke det selv.
Det er nesten som et paradoks: Jeg har forandret meg mye i denne perioden hvor jeg har kjent på skam over hvor lite jeg har gjort.
Det kunne være fristende å tenke at når vi nå får feire gudstjeneste igjen, og forhåpentligivs snart møtes i våre kjente fellesskap, så skal vi tilbake.
Men vi skal ikke tilbake, vi skal fremover.
For vi er ikke de samme, og verden er ikke den samme.
Sagt på denne måten, ”alt flyter”, så kan det høres dunkelt ut, som om vi ikke har noe å holde fast i.
Men når verden og vi forandrer oss, så er det en som alltid holder fast i oss.
Guds navn er ”jeg er”. Gud, var og er og blir.
”Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden”. (Åp. 22,13)
Silje Kristin Meisal
Sokneprest i Sverresborg menighetv